Drøs med to glade vandrere som skal gå tur de neste 30 dagene

Janove, Susanne, hvor er dere nå? Hvordan har første dag som pilegrimer vært?
– Nå ligger vi med beina høyt, sier Susanne. – Vi kom frem i tretiden etter å ha gått i sju timer. Nå er vi i Spania Vi krysset den spanske grensen oppe i fjellet. 

– I dag var vi veldig heldige. Det har vært meldt dårlig vær og regn både i går og i morgen, men vi gikk i strålende sol. Vi har sett og møtt kanskje rundt 50 pilegrimer på samme ferd i dag – men man man går jo hver for seg. Etter åtte kilometer var det en restaurant hvor vi traff flere, og fikk pratet litt. Men alt kommer jo litt an på hvor fort folk har tenkt å gå caminoen, alle har lagt opp turen litt forskjellig.

– Vi har gått to og en halv mil fra Sør-Frankrike, opp i Pyreneene, over grensa til Spania, og ankommet det bittelille tettstedet Roncevaux, eller Roncesvalles. Her skjer det ikke så mye – men det virker som hjertet i området er klosteret som står her. Alt dreier seg om det, alle veivisere og skilting handler om det. 

– Det har vært en fantastisk dag. Hardt, ja – men det glemmer man litt, for omgivelsene er så utrolig vakre. Været var kjempefint, og det var ingen tåke. Jeg har aldri sett en sånn utsikt før! Grønne Pyreneene, ville hester overalt, og rovfugler med vingespenn på to og en halv meter som svevde over oss.

– Vi traff også godt både på energi og mat – og det vet man jo aldri på forhånd hvis man ikke er vant til det. Vi var aldri slitne eller tunge i kroppen. Og vi møtte mange hyggelige folk – man blir kjent, går litt sammen, og så skilles veiene. Vi traff blant annet en fra Portugal som hadde blitt inspirert av å gå caminoen etter å ha sett filmen The Way. Det er jo ganske unikt, alle som går her har sin egen grunn og sine egne mål med turen. 

Hvor i all verden kom ideen om denne turen fra?
– Jeg klarer faktisk ikke å huske helt nøyaktig, men jeg vet at vi snakket om det da vi var studenter. Tanten min mener at det var hun som fortalte oss om turen først. Turen har tatt stor plass i livene våre lenge – jeg husker at jeg ga Janove en stor bildebok om caminoen i julegave en gang. Inni skrev jeg: "En felles drøm." Og det har det virkelig vært. 

– Vi likte blant annet at turen er så lang – det krever dedikasjon. Man kan ikke gjøre det på en helg. Det er noe veldig tiltrekkende med det. Det er en "quest" – en ytre reise, men også en indre. Man forstår det intuitivt. Vi ser jo en rød tråd i mye av det vi driver med; vi velger ofte annerledes enn det som er mainstream. Det gjelder også denne turen. De fleste har jo ikke gjort dette, men alle kunne gjort det. Det krever bare tid og dedikasjon – og det liker vi.

Hva fikk dere til å gjøre det akkurat nå?
– Hunden vår som har vært med oss i 9 år, Marlene, gikk bort i november. Hun var det siste som holdt oss igjen fra å kunne ta lengre turer vekk hjemmefra. Det var ikke lenge etterpå at vi så på kalenderen og bestemte oss for å sette denne drømmen i live. 

– Vi har alltid hatt lyst til å reise i lengre perioder. Timingen var god nå – og akkurat nå er vi i en mer "behind the scenes"-fase på jobb, og det kan tas med på turen. I  forberedelsesfasen kunne vi nesten gjort jobben vår fra hvor som helst på planeten. Vi kan ha kontortid før og etter vi går, og vi jobber jo sammen, med felles kalender og fleksibilitet. 

Og dette er et samarbeid med UNICEF – hvordan fungerer det?

– Vi visste at denne reisen ville bli viktig for oss, men vi ønsket også å bruke den for å oppnå noe større enn oss selv. Derfor har vi startet en innsamling til vann til barn på flukt, i samarbeid med UNICEF. Det føles veldig relevant – vi kjenner jo selv på en enorm takknemlighet for at vi har vann tilgjengelig underveis. Det er også mange vannposter langs ruta vi går, som har vært her i årevis som små oaser for pilegrimer og vandrere. 

– UNICEF tilbyr en egen landingsside hvor man kan opprette sin egen kampanje. Vi har laget en som heter "Vandring og forandring."  Vi ser på denne reisen som en personlig forandring, men ønsker også å benytte anledningen for å bidra til en større forandring der vi kan.

Dere skal gå nesten 800 km fordelt på 35 dager. Hvordan har dere forberedt dere?
– Man lurer jo selvfølgelig på forhånd: burde vi gått mer? Trent mer? Men vi har jo faktisk nettopp startet med den tyngste etappen, og det gikk veldig greit.

– Mange av tipsene vi har funnet på nettet virker å være rettet mot amerikanske pensjonister og folk som ikke nødvendigvis er fjellvante. Vi er yngre, og vi er nordmenn – vi er vant til litt terreng og noen høydemeter.

– Et tips vi tok med oss, var å bruke nylonstrømper under sokkene for å unngå gnagsår. Vi har også med to par sko hver for å fordele belastningen. Ull innerst, selvfølgelig, alltid. Og så gjelder det å ikke gå for fort – vi må passe på å holde igjen litt og spare på energien.

– Vi har jo bare gått én dag, men det lover godt foreløpig.

Da gjenstår det bare å si lykke til videre – vi snakkes igjen etter noen flere mil! Håper dere har med skritteller.